Avspark for Eurosphere

Publisert:14. februar 2007Oppdatert:2. oktober 2013, 09:26

Onsdag var Eurosphere i gang: Et stort, ambisiøst prosjekt, finansiert av EU og koordinert fra Universitetet i Bergen. Målet er å utforske den nye, europeiske offentligheten, men først må forskerne finne ut hva den består av – og hvordan de skal finne den.

 

– Dette er et femårig prosjekt: Det første året blir et oppstartsår, der vi vil jobbe med å homogenisere teoretiske og metodiske spørsmål. Siden begynner vi med datainnsamlingen – og de tre neste årene vil aktiviteten være på topp. Det siste året vil vi bruke til å samle løse tråder, forklarer Yngve Lithman.

Sosiologiprofessoren ved UiB er koordinator for Eurosphere, og legger ikke skjul på at ambisjonene er høye. Ei heller at det er mange utfordringer. Representanter fra de 17 partnerinstitusjonene brukte store deler av onsdagens kickoff-konferanse til å sette ord på mange av disse utfordringene.

Målsetningene til Europshere er for det første å finne nye, innovative perspektiver på den europeiske offentligheten, og for det andre å finne hvilke faktorer som hindrer eller legger til rette for artikulasjonen av en slik europeisk offentlighet.

Trenger nye verktøy
– Merk at vi snakker om innovative perspektiver – altså noe som innebærer noe nytt. Vi vil utvikle et mangfoldsperspektiv på offentligheten, forklarte forsker ved Unifob Global, Hakan Sicakkan, i sin presentasjon av prosjektet. Han er visekoordinator og faglig leder for Eurosphere.

Sicakkan understreket videre viktigheten av også å utvikle nye forskningsverktøy for å oppnå dette.

– Dersom du ser virkeligheten gjennom gamle briller, er det ikke lett å se hva som er nytt, forklarte han.

Hva er en felleseuropeisk sak?
Underveis skal forskerne utforske betydningen av forskjellige samfunnsstrukturer som kan tenkes å være viktige for den europeiske offentligheten:

  • Politiske partier
  • Tankesmier
  • Sosiale bevegelser
  • Massemedia

Fire undergruppekoordinatorer for disse forskningsområdene presenterte kort hvert av dem, og skisserte noen av de utfordringene de sto overfor i tiden fremover.

– Skal politiske partier spille en rolle i den europeiske offentligheten, må de ta opp felleseuropeiske saker. Og da må man først få klarhet i hva disse sakene er, sa Andras Bozoki, fra Det sentraleuropeiske universitet i Budapest. Han mente studiet av politiske partier i forhold til en europeisk offentlighet var vanskelig, siden partier i stor grad er sterkt knyttet til nasjonalstaten de opererer innenfor.

– Og internasjonale føderasjoner av partier er sjelden mer enn aggregater av nasjonale skillelinjer, som først og fremst bidrar til å forsterke disse, hevdet han.

Udefinerbare tankesmier
Tankesmier er en gruppe organisasjoner som i stadig økende grad opererer internasjonalt, og professor Veronique Dimier fra Université Libre Bruxelles hevdet også at mange av disse arbeidet utelukkende mot EU-systemet.

– Men det er to vesentlige problem som hefter ved å studere tankesmier: For det første er det gjort lite av det før – blant annet fordi det ikke eksisterer noen entydig og universelt akseptert definisjon av begrepet. For det andre består tankesmier gjerne av statsvitere – og når statsvitere skal studere sine egne, oppstår det ofte problemer, sa Dimier.

Ahmet Öncü fra Sabanci-universitetet, Istanbul hadde også definisjonsproblemer – men av en litt annen type:

– Når alle er opplyste, er livet hardt
– I motsetning til tankesmier, er «sosiale bevegelser» et overladet konsept. Vi har flere konkurrerende, og delvis også innbyrdes motstridende, definisjoner å velge mellom – og ingen av dem er universelt akseptert, forklarte Öncü. Han illustrerte dilemmaet med et tyrkisk ordtak:

– Oversatt betyr det noe slikt som «når alle er opplyste, er livet hardt». I en slik setting som dette, vil nemlig dere alle ta med dere egne oppfatninger om hva som utgjør sosiale bevegelser, og hvilke egenskaper de besitter, hevdet han.

Karin Wahl-Jørgensen fra Universitetet i Cardiff var sist ut av undergruppekoordinatorene, og hun hadde enda et sett med utfordringer – delvis sammenfallende med Bozokis. For de fleste mediebedriftene opererer først og fremst innenfor de forskjellige nasjonalstatene – noe dekningen selv av internasjonale – og europeiske – begivenheter bærer preg av.

Problematiske begreper
– Samtidig er de fleste mediene positive både til Den europeiske ideen, og til europeisk integrasjon, og ikke redd for å ta opp problemstillinger knyttet til dette – ofte i større grad enn befolkningen for øvrig, hevdet hun.

Tidligere på dagen møttes flere av partnerne i prosjektet i en paneldebatt, der det også ble satt søkelys på de mange utfordringene forskerne står overfor i årene som kommer.

– Tema for debatten er «mangfoldighet og visjoner for en europeisk offentlighet», og bare der finner vi tre problematiske begrep, «mangfoldighet», «europeisk» og «offentlighet», sa ordstyrer Guiseppe Sciortino halvt på spøk. Men det var først og fremst andre begreper deltakerne og publikum tok fatt i.

– Jeg foretrekker «arena» fremfor «sfære» når vi snakker om offentligheten. «Sfære» blir for harmonisk, vi må ikke underslå at demokratisk diskurs ofte innebærer konflikt. Slik skal det også være, sa Veit Bader fra Universitetet i Amsterdam. En annen ting man ikke bør underslå, hevdet han, er hvor kompleks problemstillingen er – og han advarte mot å forenkle for mye før man har oversikt over kompleksiteten.

Lytt til skeptikerne
– Jeg kan forstå håpet om å etablere et livskraftig, europeisk offentlig rom der mangfoldet kan blomstre, uten begrensningene nasjonsbyggingsprosjektet påfører, sa professor Rainer Bauböck fra Det østerrikske vitenskapsakademiet. Han hevdet samtidig at skeptikere innvender at man er helt avhengig av nasjonsbyggingsprosjektets begrensninger for å skape et slikt offentlig rom.

– Spørsmålet er om du kan få noe slikt på et europeisk nivå, sa Bauböck, som også minnet om de samme skeptikernes aversjon mot «Eurospeak» - det litt besynderlige, elitistiske teknokratspråket EU-byråkrater og -forskere hadde felles.

– For skeptikerne vil det å søke en europeisk offentlighet ikke bare være vanskelig, det vil også være beint fram farlig. Det kan nemlig skape en illusjon om en offentlig sfære – som egentlig er utilgjengelig både for demokratiske regjeringer og for borgere flest. Ikke at jeg deler denne skepsisen, men det er viktig for oss å ha den i bakhodet i arbeidet fremover, understreket Bauböck.

– Det er klart vi må løse disse problemene. Heldigvis har vi fem år på oss, avsluttet Yngve Lithman.

På Høyden krever at du bekreft e-postadressen din før du kan poste innlegg. Les også våre debattregler

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed