Minneord for Sigurd Aa. Aarnes

Publisert:24. januar 2007Oppdatert:2. oktober 2013, 09:26

Professor emeritus i nordisk litteratur, Sigurd Aa. Aarnes, døde 17. januar 2007 nær 83 år gammel.

Aarnes var født i Oslo, men tilbrakte det meste av livet i Bergen. Etter studier ved Universitetet i Oslo med bl.a. nordisk hovedfag var han fra 1951 i et par år studielektor i Årdal i Sogn. 1953–58 var han lektor i Risør, og deretter forskningsstipendiat i to år. Han kom til Fana gymnas i 1960, og etter at han hadde disputert for doktorgraden ved Universitetet i Bergen med en avhandling om Grundtvigs historiografi, ble han fra høsten 1962 knyttet til Nordisk institutt som lektorvikar. I 1964 fikk Aarnes en midlertidig stilling som universitetslektor i nordisk litteratur; stillingen ble fast fra 1967, og i 1969 fikk han opprykk til førstelektor. I 1988 fikk han et personlig professorat i litteraturhistorie ved Nordisk institutt. Han gikk av som professor i 1992 og var seniorstipendiat de siste par årene fram til aldersgrensen.

            Sigurd Aarnes har skrevet en lang rekke bøker og artikler innen sitt fagområde. Hans inntreden i nordistikken kom i en tid med skiftende metodologiske konjunkturer. Selv hadde han som elev bl.a. av A.H. Winsnes en idéhistorisk plattform, men han innrettet seg raskt på litteraturforskningens vending mot tekstanalyse. Et utmerket arbeid i det korte formatet er artikkelen ”Grottesymbolet i Camilla Colletts Amtmandens Døtre” (Edda 1966). Han fordypet seg mest i diktere fra det 19. århundret. Ved siden av Grundtvig og Collett gjaldt det især Welhaven, Wergeland, Jørgen Moe, Bjørnson og Ibsen. Tekster av noen av disse er i fokus i boken ”Æsthetisk Lutheraner” og andre studier i norsk senromantikk (1968).

            Tallet på studenter i nordisk økte jevnt på 1960- og -70-tallet, og det ble viktig å tilrettelegge studiemateriell. Aarnes gav ut flere samlinger av norsk litteraturritikk. Han studerte også litteraturhistorien som sjanger, og han satte fokus på diktningens virkningshistorie. En av hans bøker har tittelen ”Og nevner vi Henrik Wergelands navn”. Wergeland-kultusen som nasjonsbyggende faktor (1991). En videreføring av dette perspektivet er boken Å dikte en nasjon. Blant dikterne fra det 20. århundret som han drev spesialstudier i var Johan Falkberget, Sigrid Undset, Olav Duun og Jens Bjørneboe.

            På 1980-tallet ble det vanligere enn før at også nordister reiste ut i verden som formidlere av sitt fag.  Aarnes var ikke blant dem som reiste oftest, men han var til gjengjeld blant dem som reiste lengst. Han deltok på konferanser og holdt foredrag bl.a. i Canberra (1983), Seattle (1984) og Zürich (1988).

            Sigurd Aarnes arbeidet også med danske kilder, og få nordmenn kjente de danske klassikerne bedre enn han. Bl.a. var han opptatt av at den dansk-norske felleslitteraturen ikke tok slutt i 1814. Han var sentral i en gruppe av danske og norske kolleger som gjorde dette til et forskningsfelt, og han redigerte artikkelsamlingen ”Laserne”. Studier i den dansk-norske felleslitteratur etter 1814 (1994).

            Han fortsatte å produsere artikler også etter nådd pensjonsalder. Han gjorde seg alltid flid med framstillingen, og det er oftest en glede å lese Aarnes. Det siste prosjektet, en tekstkritisk utgave av Synnøve Solbakken med innledning og kommentarer, er ferdig fra hans hånd og vil komme ut i løpet av året.

            Som lærer og kollega var Sigurd Aarnes meget avholdt. Han kunne være selvironisk, men ironien gikk aldri på andres bekostning. Han var utpreget sosialt innstilt, og holdt kontakten med sine tidligere kolleger helt til siste høst, da sykdommen begynte å gjøre det vanskelig. Han vil bli dypt savnet, ikke bare av hustru, barn og barnebarn, men også i fagmiljøet.

 

                    Asbjørn Aarseth

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed