Prest på dypt vann

Publisert:14. desember 2006Oppdatert:2. oktober 2013, 09:26

Sognepresten og zoologen Michael Sars regnes gjerne som grunnleggeren av den norske marinbiologien. I disse dager, 160 år etter førsteutgaven, kommer et nytt opptrykk av hans Fauna Littoralis Norvegiae.

De store havdyp var regnet som døde den gangen, blottet for liv. Men det var før sognepresten Michael Sars (1805-1869) begynte å undersøke de vestlandske fjordene. Han skrev en rekke marin-zoologiske artikler, avhandlinger og bøker – ikke minst om bløtdyr, sjøstjerner og leddormer. Han ble internasjonalt berømt for disse arbeidene, som ble utført ved siden av prestegjerningen først i Kinn i Sunnfjord, så på Manger. 

Venn av Welhaven
”Jeg vil Fanden ikke være Slotspræst i Christiania, thi hvorvel Bønderne maaske kan være vel tjent med mig […], saa er jeg dog for meget Naturforsker og for lidet Præst til at kunne optræde i Christiania i den sidstes Rolle, og spille slet vil jeg slet ikke.”

Dette skriver Michael Sars i oktober 1837, i brev til ”min fortræffelige Ven og Svoger”, dikteren Johan Welhaven.

Welhaven var Sars’ gamle barndomsvenn fra Bergen. Og i 1831 giftet Sars seg med den da 20 år gamle Maren C. Welhaven (1811-1898), datter av den bergenske sognepresten Johan Ernst Welhaven og altså søster av dikteren. Dermed venn og svoger.

Gjorde forskerne konfuse
Etter Bergen Katedralskole dro Sars til hovedstaden for videre studier. At han endte opp med en teologisk grad (1828) og ikke en naturvitenskaplig, har minst to årsaker. For det første fant han undervisningen i Christiania forferdelig tørr; for det andre så arbeidsutsiktene heller skrale ut innen zoologien, så han satset på teologi. Målet var et vekselbruk: prestegjerningen ga inntekter og frihet til naturvitenskaplige studier på si.

Og slik ble det. Selv om økonomien alltid var mer enn anstrengt.

Som nygift takket Sars i 1831 ja til stillingen som prest i Kinn ytterst i Sunnfjord. Prestegården lå på en større øy lenger inne, Florø, så det ble mye roing til og fra kirka – og da skrapte han, som det heter. Til stor irritasjon for roerne, for det er tungt å ro med skrape på slep etter båten.

Fra Kinn publiserte Sars en serie oppsiktsvekkende funn, som ble oversatt til flere språk. Stipendmidler drysset inn, og Sars dro på flere studieturer til Europa.

I nevnte brev til Welhaven noterer han blant annet, tydelig tilfreds: ”At jeg har tilbragt et Par Maaneder i Paris har Du vel hørt om, kanskee og seet mit Navn i franske Journaler; thi det var ikke frit for at nogle af mine Opdagelser gjorde Naturforskerne der lidt konfuse.”

Troll over bord
I 1839 flyttet familien Sars fra Kinn sørover til Manger. Igjen var det prestegjerningen som kalte. I 1840 satte han opp en paviljong i hagen: verdens aller første marinbiologiske feltstasjon. Dette medførte store problemer da huset skulle selges, for ingen ville vel ha noe slikt i hagen sin.

Og folk snakket. De snakket i Bergen, hvor han ble medlem av styret i Bergen Museum i 1851. Enda mer snakket de oppover langs kysten. Folk kjente den presten, ja, som dro merkelige sjødyr opp fra dypet. Troll, kalte man sånt den gangen. Uspiselige og ekle, sånt som fiskere ellers kastet over bord i vemmelse.

Mer enn én gang kom Sars for sent til gudstjenester som han selv skulle ledet, fordi han var så opptatt av vitenskaplige undersøkelser og funn.

Enkelte spekulerte i om Sars kanskje sto i ledtog med mørkere krefter, om det kanskje var Svarteboken han leste, ikke Bibelen.

Penger til presentasjon
Folkesnakket avtok etter som store personligheter banket på Sars’ dører. Peter Christian Asbjørnsen var en av dem. Asbjørnsen gjorde mer enn å innsamle og utgi eventyr, han var også naturforsker og en stor beundrer av Sars.

– Da familien Sars flyttet til Oslo ble Oslo straks en bedre by, har det blitt hevdet, sa Karen Helle under onsdagens bokslepp. Hun er mektig imponert over kvaliteten på både tekst og illustrasjoner i Sars’ bok fra 1846, og tok initiativet til å lage dette opptrykket. Håpet er at Michael Sars’ store vitenskaplige innsats skal bli enda bedre kjent.

Øivind Enger ved Sarsia Innovation fulgte opp denne tankegangen, da han inviterte Bergen Museum til å motta alt overskuddet fra salget av denne boka. På én betingelse.

– At dere bruker disse midlene til å forbedre presentasjonen av Sars, både far og sønn, her på museet.

(Brevsitatene er hentet fra Fridthjof Økland: Michael Sars, et minneskrift, Oslo, 1955.)

På Høyden krever at du bekreft e-postadressen din før du kan poste innlegg. Les også våre debattregler

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed