Advarer mot skjeve blikk og selvmordstatistikk

Publisert:14. desember 2006Oppdatert:2. oktober 2013, 09:26

Sjokkerende selvmordstall blant homofile brukes gjerne i kampen for likeverd, men det advares nå mot å bygge for mye oppunder en slik elendighetsfortelling. Samtidig viser ny studie at det ofte er små episoder i hverdagen som til sammen gjør at følelsen av annerledeshet blir for tung å bære.

– Jeg tror det er umulig å få etablert homofili og heterofili som likeverdige, så lenge man argumenterer gjennom et slags ”smertens språk”. Dette forsterker bare det dominerende synet på homofile som noe totalt forskjellig - en forskjellighet som er lavere rangert enn heteroseksualitet - mener Tone Hellesund ved Rokkansenteret. Hun har gått bakom selvmordstatistikken, og intervjuet tolv som har sett på tiltrekningen mot samme kjønn som en dødelig belastning og som derfor har forsøkt å begå selvmord.

Mangelfulle svar
Levekårsundersøkelsen blant lesbiske og homofile på slutten av nittitallet, viste at risikoen for selvmordstanker var 6-7 ganger høyere i disse gruppene enn i den generelle befolkningen. Mest sjokkerende var det at hver fjerde homofile mann eller kvinne under 25 år hadde minst ett selvmordforsøk bak seg. Dette førte til et politisk initiativ til å øke kunnskapen om homofiles vilkår i Norge, og det ble satt i gang flere forskningsprosjekter. Ett av disse var prosjektet til Tone Hellesund.

Selv om hun mener det kom fram mye viktig kunnskap i levekårsrapporten, peker hun på at det er metodiske svakheter med slike kvantitative undersøkelser som gjør at man kan spørre seg hvor meningsfulle de er. De gir også mangelfulle svar på årsakene til selvmordforsøkene. Skal man kunne ta de negative og belastende erfaringene mange homofile opplever på alvor, må man derfor har andre tilnærminger, understreker hun.

– Mine informanters personlige historier gjenspeiler også samfunnets dominerende fortelling om homofili. De skildrer blant annet belastningen av å bli ansett som fundamentalt forskjellig. Homofile opplever det gjerne som om de ikke er en selvfølgelig del av verden, sier Hellesund.   

Lengsel etter normalitet
Kulturforskeren peker på at når noen i sin iver etter å synliggjøre diskriminering og undertrykkelse vektlegger homofiles offerposisjon, så rokker man ikke med kulturen som definerer homofili som noe helt forskjellig fra heterofili. Snarere bidrar en slik argumentasjon til å befeste det negative bildet som mange unge homofile har av seg selv.

– Felles for mine informanter er en lengsel etter normalitet. Når de merker at de tiltrekkes personer av samme kjønn raser hele grunnmuren deres sammen. Dette henger også sammen med at de anser homofili som en legning de er født med, det som er kjernen i dem selv. En homofil identitet passer imidlertid ikke inn med den fremtiden de har sett for seg, og blir slik et skremmende selvbiografisk brudd, sier Hellesund, og viser til en uttalelse fra en av jentene hun har intervjuet:

”Jeg opplevde at det å skulle være homofil, det ville være å bryte ned alt det andre jeg hadde bygget opp, da ville jeg være homofil først og fremst og ikke alt det andre”.

Nedtone kategoriene
Å presisere at homofili er en medfødt legning, noe man ikke kan hjelpe for, mener Hellesund er med på å produsere og reprodusere homoseksualitet som et negativt avvik. Det blir en særskilt identitet som man enten skammer seg over eller er stolt over.

– Jeg mener imidlertid at slagord som ”stolt og homo” også viser at skammen ligger rett under overflaten. Identitetspolitikk kan virke effektivt for å oppnå rettigheter, men henter sin kraft fra en kollektiv smerte. Hvis man tvert i mot nedtonet kategoriene kunne dette redusere mange homofiles opplevelse av å ikke høre til, sier Hellesund som mener at seksualitet ikke primært bør betraktes som faste kategorier, men heller som kulturelt foranderlig og ustabilt.

– Dette er imidlertid litt betent. Det å definere homoseksualitet som noe medfødt kan jo også være en motvekt til de krefter som mener man bare kan ”skifte side”. Dette er jo absolutt ikke et syn som jeg vil at min forskning skal tas til inntekt for, understreker hun.

Dagligdagse hendelser
Det er ikke først og fremst Kirken eller nynazistene som gjør at mange synes det er skremmende å leve et liv som homoseksuell, påpeker Hellesund. Når informantene hennes skulle forklare hva som skapte den vonde følelsen av annerledeshet og ekskludering, viste de først og fremst til dagligdagse hendelser, ikke til ondsinnet trakassering eller voldsepisoder. Det kan for eksempel være den lille anstrengte pausen som oppstår når en forteller at en har kjæreste av samme kjønn, medienes problemfokus på homofili, eller det vanlige spørsmålet ”Når skal dere ha barn?”.

– Dagliglivets marginalisering har sjelden ekskludering som sitt mål, men kan skje i beste mening. Det er de tusen småtingene som hver for seg er bagatellmessige, men som til sammen blir et massiv markering av annerledeshet, sier Hellesund, som derfor mener at den viktigste forutsetningen for å bedre homofiles selvfølelse er en kulturell endring.

– Foruten å påpeke de gode mulighetene for å leve lykkelig som homofil i dag, må man slutte å ta for gitt at alle er heterofile og jobbe for oppløse den etablerte ulikheten mellom homofili og heterofili. Selvsagt skal man ikke fornekte den smerten som finnes hos en del homofile, men sosial endring kan ikke baseres på et smertespråk.

På Høyden krever at du bekreft e-postadressen din før du kan poste innlegg. Les også våre debattregler

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed