Blekksprutverkstedet

Publisert:12. september 2006Oppdatert:2. oktober 2013, 09:12

Minst én ny art er oppdaget, flere er kanskje på vei, og enda flere er mer nøyaktig beskrevet. Slik går det når blekksprutforskere samles til dugnad i kjelleren på Bergen Museum.

– Denne samlingen her er unik i verdensmålestokk. Derfor har vi valgt å møtes her, forklarer Michael Vecchione. Han jobber til daglig ved The Smithsonian Institute i Washington, DC, men har tilbrakt noen sensommerdager i Bergen for å studere blekkspruter. Og et av de beste stedet å studere dem, er i kjelleren på Bergen Museum. I tre uker har blekksprutforskere sittet der og sammenliknet nyinnsamlete individer med preserverte eksemplar fra samlingen på UiB.

– Det er av helt avgjørende betydning for at vi skal kunne klassifisere artene vi finner, og beskrive dem så nøyaktig som mulig, forklarer Vecchione. For dem som trodde det i våre dager holder med en DNA-test, er det altså nokså langt fra sannheten.

DNA-tester er gode verktøy, men det er bare ett av flere vi har i verktøykassen. Og et av de viktigste andre er rett og slett å sammenlikne det med typiske utgaver av kjente eksemplarer, og beskrive dem i relasjon til dem. Slik kan vi se nærmere om vi har med helt nye arter å gjøre, eller om vi bare ser variasjoner innen én art. Det kan ikke DNA-analyse alene fortelle oss, forklarer han.

Mystiske eksemplarer i fryseboksen
Vecchione er med i styringsgruppen for Mar-Eco-prosjektet – et stort, flernasjonalt prosjekt som koordineres av UiB og Havforskningsinstituttet, som har til hensikt å kartlegge livet rundt Midt-Atlanterhavsryggen. Men han er også dypt involvert i flere av de mange delprosjektene under Mar-Eco, og blant annet deltatt på innsamlingstokt med forskningsfartøy i Atlanterhavet. Det er blekkspruter fra disse toktene som bokstavelig talt ligger under lupen i disse dager på Bergen Museum.

– Dels hadde vi problemer med å identifisere og artsbestemme alle individene vi fant, forklarer Vecchione. Dels fikk også forskerne mistanke om at de kunne ha støtt på noe helt nytt. For å være sikre, ble en del individer samlet inn på toktet frosset ned for senere analyser. Og de siste tre ukene har de blitt analysert.

Dels jobber forskerne med å bestemme arter de stusser på. Men i kanskje enda større grad kartlegger de variasjon internt i artene. Når På Høyden er på besøk, sitter for eksempel Richard E. Young fra University of Hawaii og plotter inn fargemønsteret på et knøttlite individ som ligger under mikroskopet. Med stø hånd tegner han nøye av hver flekk på blekksprutkroppen.

Nye greiner på blekksprutstamtreet
– Spesielt på yngre individ er slike fargemønstre ofte den beste måten å bestemme arten på, forklarer han. Men Young kartlegger ikke bare variasjon i fargemønstre hos blekksprutens barn: Han har også vært med på å øke antallet registrerte arter i Atlanterhavet.

– Det mest spennende for oss, er kanskje at vi har funnet en art som ser ut til å høre til Magnapinnidae-familien, forklarer Vecchione. Det er en familie han og kollega Young tidligere har beskrevet, basert på én art funnet i Stillehavet. De to er nå overbevist om at de har funnet en slektning av Magnapinna pacifica som stillehavsarten heter, i materialet fra atlanterhavstoktene. Tokt som allerede har resultert i beskrivelsen av én ny art: Promachoteuthis sloani.

– Vi kalte den opp etter Alfred Sloan, opphavsmann for Sloan Foundation som har bidratt med mye av finansieringen til prosjektet, forklarer Vecchione med et smil. Beskrivelsen av arten ble publisert for to måneder siden – kun to år etter at arten først ble dratt opp av vannet av Vecchione og Young.

En langarmet overraskelse
– Raskere går det omtrent ikke an å få ut resultatene sine i denne bransjen, sier Vecchione entusiastisk.

Han er ikke den eneste som er det i disse dager: Volker Miske fra Greifswald-universitetet i Tyskland har gjort en oppdagelse som kaster nytt lys på doktoravhandlingen hans. Han viser frem et eksemplar av Bathyteuthis abyssicola – en blekksprut som lever på ekstreme dyp. Men eksemplaret han holder frem er annerledes enn det du finner i litteraturen – og på museene. Hans har nemlig relativt lange fangarmer.

– Jeg har tidligere beskrevet liknende individ fra Stillehavet, og det er voldsomt spennende å støte på dette også i Atlanterhavet. Dette er nemlig ikke likt noe som har vært funnet der før, forklarer han.

En tredel av kroppsvekten i sperm
Blekksprutworkshopen dreier seg ikke bare om systematikk: Henk-Jan Hoving fra Groningen-universitetet i Nederland studerer blant annet reproduksjon hos en liten heller liten blekksprutart, Heteroteuthis dispar.

– Hunnene av arten mottar opp til en tredel av sin egen kroppsvekt i sperm fra hannene, som de lagrer. Siden, når forholdene ligger til rette for det, befrukter de eggene sine med spermen de har lagret. Det høres kanskje litt sært ut, men vi tror dette er nokså typisk for blekkspruter som lever på dypet, sier Hoving, og viser frem et eksemplar av en Heteroteuthis dispar-hunn, som knapt er på størrelse med neglen på tommelfingeren hans.

– Det er langt mellom individene der nede. Når en hann og en hunn først finner hverandre, må de benytte sjansen, smiler Hoving.

Om få dager pakker forskerne sakene sine – og overlater en del nye eksemplarer til samlingen på Bergen Museum. Etter hvert blir også resultatene fra workshopen publisert.

– Det er en veldig effektiv måte å jobbe på. Du har tilgang til en svært god samling her på museet, og det sitter flere eksperter i feltet ditt rett ved siden av deg. Vi skulle i grunnen gjerne gjort det oftere, sier Vecchione.

På Høyden krever at du bekreft e-postadressen din før du kan poste innlegg. Les også våre debattregler

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed