Minneord over Arne-Johan Henrichsen

Publisert:11. mars 2005Oppdatert:11. mars 2005, 14:38

En ruvende skikkelse fra Universitetets pionertid, professor emeritus Arne-Johan Henrichsen (født 31.08.1918 - død 08.03.2005), er gått bort i en alder av 86 år.

Etter avlagt cand. philol.-eksamen ved Universitetet i Oslo ble Henrichsen i 1953 tildelt stipend ved Universitetet i Bergen, hvor han også et par år senere disputerte til doktorgraden på en avhandling om betingelsessetninger i gammeloksitansk. I 1956 ble han utnevnt til professor i romansk filologi ved det da allerede eksisterende Fransk institutt. Men det var Henrichsen som skulle komme til å bære ansvaret for å utvikle både faget og instituttet til et moderne forsknings- og undervisningsmiljø i fransk språk og litteratur. Henrichsen var en ekte romanist, og allerede som student hadde han hatt fransk statsstipend og studert ved Sorbonne-universitetet i Paris, ikke bare fransk og oksitansk, men også andre romanske språk som italiensk og rumensk. Studieoppholdet i Frankrike gav også rom for dialektologi og feltforskning, og Henrichsen kunne i godt lag fortelle mang en god historie fra sine innsamlingstokter på sykkel i Les Landes, området sørvest for Bordeaux.

I Bergen markerte Arne-Johan Henrichsen seg tidlig som en lederskikkelse ved det ennå unge Historisk-filosofiske fakultet og ble valgt til dets dekanus allerede for perioden 1959-1961. Hans engasjement strakte seg på den tid også til politikken, og en periode var han medlem av kommunestyret i daværende Åsane kommune.

Fagbyggeren Arne-Johan Henrichsen oppnådde mye. Nevnes må hans arbeid for at det institutt han virket ved, skulle bli et virkelig romansk institutt, og det ble det da det i 1965 lyktes ham å få opprettet italiensk som fag ved Universitetet i Bergen. Senere skulle som kjent spansk komme til, en utvidelse av den faglige virksomhet som Henrichsen også ivret sterkt for. Hans gründerevner visste også institusjoner utenfor Universitetet i Bergen å dra nytte av, og Henrichsen ledet blant annet den komité som i 1970 la grunnlaget for oppbyggingen av språkfag og historie ved Universitetet i Tromsø. Det var imidlertid moderinstitusjonen som aller mest skulle nyte godt av hans lederegenskaper, og i to perioder fra 1972 til 1977 var Arne-Johan Henrichsen rektor ved Universitetet i Bergen. Dette var en tid hvor ikke minst oppbyggingen av det organiserte samarbeidet universitetene imellom krevde stor innsats. Etter den lange rektorperioden fortsatte Henrichsen sin virksomhet blant annet som en kyndig leder for Universitetets utsmykningsutvalg, kunstinteressert som han var, og også ved senere anledninger påtok han seg oppdrag for Universitetet i inn- og utland.

Arne-Johan Henrichsen var i en mannsalder en sentral skikkelse i norsk og nordisk romanistikk, og i lang tid etter at han tok avskjed fra sitt professorat i 1985, var han virksom som opponent ved doktorgradsdisputaser og som medlem av bedømmelseskomitéer. Etterhvert ble det likevel tydelig at det som betydde mest for ham som pensjonist, var den muligheten han hadde til fortsatt daglig virke og samvær med stadig yngre kolleger ved Romansk institutt. Også i sitt lange og rike otium fikk han utrettet mye, kanskje særlig innenfor norsk-fransk leksikologi. Og han var både stolt og glad over å kunne undervise, nå som åttiårig hjelpelærer, unge studenter i fransk historie og kulturkunnskap, felter hvor han hadde store fond av kunnskap å øse av.

Arne-Johan Henrichsen ble 23. februar 1977 utnevnt til ridder av 1. klasse i Den kongelige Norske St. Olavs Orden for embetsfortjeneste.

Det er med vemod og takknemlighet Universitetet i Bergen, Det historisk-filosofiske fakultet og Romansk institutt minnes Arne-Johan Henrichsen.

Rektor Kirsti Koch Christensen,
Universitetsdirektør Kåre Rommetveit,
Dekanus ved Det historisk-filosofiske fakultet, Vigdis Songe-Møller
Kolleger ved Romansk institutt.

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed