Meyer om maktkamp

Publisert:21. august 2003Oppdatert:21. august 2003, 08:46

– Statistikk egner seg dårlig til å beskrive maktforholdene i dagens samfunn. Det blir helt feil å ha fokus på styringsproblemer og offentlige institusjoner når vi er i ferd med å slukes av en altomgripende uformell makt, sier maktforsker og kunstprofessor Siri Meyer, som i vår trakk seg fra Makt- og demokratiutredningen. I den ferske pamfletten «Imperiet kaller - et essay om maktens anatomi» forklarer hun hvorfor.

Da Siri Meyer ble plukket ut til forskningsgruppen som skulle stå for Makt- og demokrati-utredningen 1998-2003, vakte det stor oppmerksomhet. Slike studier har tradisjonelt vært forbeholdt statsvitere, og mange lurte derfor på om det humanistiske blikket til Meyer lot seg forene med perspektivet til de fire andre samfunnsforskerne. Forskningsgruppen beroliget offentligheten med at de ulike innfallsvinklene ville berike hverandre. Men etterhvert ble det tydelig at de mange stemmene gjorde jobben problematisk. Når sluttrapporten leveres 26. august, er den bare signert av tre mannlige tungvektere innen samfunnsforskning. Både Meyer og Hege Skjeie har avgitt dissens.

– Hva skjedde?

– Jeg kjente nok for lite til forskningsfeltet i 1998 til å forutse konfliktene som måtte komme. Jeg hadde håpet vi kunne ha en bred tilnærming til feltet, men følte relativt raskt at vi var underlagt noen føringer som ligger i makt- og demokratiutredningstradisjonen. Politikerne ønsker seg et styringsredskap og for samfunnsvitere er det naturlige å se verden ut fra politikernes og forvaltningens synsvinkel. Problemet er at man med dette perspektivet umulig kan få øye på den makten som det virkelig trengs å sette fingen på, sier Siri Meyer.

Vil ikke gi enkle svar på vanskelige spørsmål

Onsdag 20. august gir hun ut pamfletten «Imperiet kaller - et essay om maktens anatomi» på Spartacus forlag. Her forsøker hun å beskrive denne uformelle formen for makt ved hjelp av blant annet litterære eksempler.

– Disse maktmekanismene kommer som følge av globaliseringen av økonomi og kultur. Det er makt det er vanskelig å gripe fordi den ytrer seg som en form for selv- disiplinering; makten blir en del av oss selv. Spørsmålet er da om det går an å beskrive og analysere noe som stadig er i endring og som man selv er en del av. Jeg tror det er umulig ut fra spørreundersøkelser og statistiske analyser, men at man kan nærme seg den ved å bruke en annen form, et annet språk enn det man tradisjonelt forbinder med vitenskap og forskning. Maktmekanismene i dagens samfunn dreier seg ikke minst om symbolsk makt. Den forgriper seg på vår evne til å uttrykke erfaringer og reflektere over verden på. Det ser vi for øvrig også i kritikken av Makt- og demokratiutredningen: man ønsker seg enkle og entydige svar på komplekse spørsmål.

– Er formen på maktutredningens sluttrapport et bilde på denne utviklingen?

– Ja. Ingen har sagt at makt- og demokratiutredningen må ha en slags felles konklusjon - det har bare blitt en del av vår måte å tenke på. Da jeg så manusutkastet til denne sluttrapporten forsto jeg at den eneste måten å gjøre de ulike perspektivene synlige på var å lage et eget essay. «Imperiet kaller - et essay om maktens anatomi» er et bidrag til et rikere språklig vokabular for å beskrive makten og demokratiet, sier Meyer.

I dette essayet berører Meyer de samme temaene hun har beskjeftiget seg med i bøkene «Normalitet og identitetsmakt i Norge», «Varene tar makten», «Kunnskapsmakt» og «Maktens tekster», som er en del av Makt- og demokratiutredningens bokserie.


Politikken har fjernet seg fra det politiske

Når Siri Meyer skal beskrive samfunnet tar hun utgangspunkt i spørsmålet «Hva er et menneske?» Mens jeg’et tidligere ble sett på som et sett av naturgitte egenskaper, og menneskene ble født inn i et sosialt hierarki som var relativt stabilt, mener Meyer at de sosiale identitetene i dagens samfunn kjennetegnes av en hybridisering. Man låner elementer fra ulike sosiale grupper og ulike kulturer når man skaper seg et jeg.

– Dette kan beskrives som en stor frihet, for det gir hver av oss mange flere valgmuligheter enn før. Men hvorfor opplever vi oss ikke som
ubetinget frie? Fordi dette bare er en tilsynelatende frihet. Vi er underkastet maktmekanismer som skaper en utstrakt grad av selvkontroll, sier Meyer og fortsetter:

– Før hadde vi en mer eksplisitt styring, mens det nå er en form for selvstyre med sterke føringer. Imperiets frie flyt av varer, kommunikasjon og sosialt liv overskrider ikke bare landegrensene, men bryter også ned grensene mellom de gamle sosiale identitetene. Også handlingsrommet for vitenskapen er i endring. Det er et sterkt press i retning av å strømlinjeforme forskningen; gjøre den mer «salgbar» og nyttig. Dermed blir det vanskeligere for vitenskapen å analysere makten. Maktanalyser krever at man har et annet ståsted, et annet språk, enn den delen av samfunnet man skal analysere. Ellers reproduserer man bare selvforståelsen til den makten som granskes og blir et offer for
den samme type blindhet. Jeg bruker ofte eksempler fra kunst og litteratur for å skape en distanse til jeg studerer; skape et fremmed blikk på noe velkjent.

– Når du viser til surrealistbevegelsen og peker på kunst som ett av de stedene hvor det egentlige politiske - den sosiale dynamikken - kommer til uttrykk, vil vel mange hevde at det er et elitistisk og apolitisk standpunkt, og ikke at det er «solidarisk med det produktive livsbegjæret og mennesket som nakent, sårbart liv» slik du skriver i essayet?

– Jeg bruker også eksempler fra populærkulturen. Men selvsagt griper jeg ofte til det jeg kjenner best. Men poenget er ikke at det er «høyverdig» kunst - det dreier seg om å finne gode og talende eksempler på almene samfunnsfenomener. Det overordnede målet er å skape et kvalitativt bedre demokrati, sier Meyer, som mener at politikken nå har skilt seg fra det politiske.

– Politikken ruller og går som normalt, men velgerne er ikke som før. Partiene er blitt grå og forskjellsløse - vi har ingen som målbærer de ulike sosiale erfaringene. De sosiale identitetene har ikke lenger noe språk i partiprogrammene. Skal vi finne noen som målbærer våre erfaringer, må vi gå andre steder. Madonna og Jon Fosse tettere på det politiske enn partiene.

– Så det er liten vits å engasjere seg i kommunevalget, for eksempel?

– Det er jo selvfølgelig et poeng å stemme, men enda viktigere er det å forsøke å revitalisere politikken - tenke bredere enn partiprogram og effektiv styring og heller lære noe av for eksempel miljøvern- og anti-globaliseringsbevegelser. Det gode demokratiet er et konfliktenes demokrati, et samfunn med evne og vilje til å la forskjeller og nye stemmer komme til orde og brytes mot hverandre.

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed