Universitetsbibliotekets skjulte skatter

Publisert:4. juli 2001Oppdatert:4. juli 2001, 12:09

I Universitetsbiblioteket finnes ved siden av en stor boksamling og en rikholdig manuskriptsamling også noen av landets eldste dokumenter. Blant klenodiene finner vi det eldste intakte diplomet som finnes i Norge – fra 1293. Det er fra Aga i Hardanger og omhandler en deling av gården Bleie.

Et diplom er nettopp et rettslig dokument fra eldre tider, oftest skrevet på pergament. I Oslo sitter Riksarkivaren riktignok med ett eldre diplom, men dette er bare ett fragment. Heldigvis finnes der ingen hjemmel for å kreve noen av Universitetsbibliotekets skatter innlevert?

Man deler vanligvis den historiske samlingen inn i diplomer og manuskripter, hvorav diplomer er rettslige dokumenter, mens manuskripter kan være alt fra brev til historiske beretninger og landskapsbeskrivelser. Tilsvarende er langt de viktigste diplomene forfattet på pergament, mens manuskriptene er skrevet på papir. Diplomene ble ellers som regel klippet i to – en til hver av partene – for at seinere tiders mennesker ved å legge puslespillsbitene sammen kunne få bekreftet at hver av partene hadde de riktige gjenpartene.

Slektsgranskernes beste venn

Førstebibliotekar Knut Espelid har snart gjennom 40 år hatt ansvaret for alt som har med historie, personalhistorie, militærhistorie, kart og aviser. Dette er en lite kjent del av Universitetsbibliotekets samlinger, og representerer et eldorado for forskere, slektsgranskere, forfattere og lokalhistorikere.

Espelid forteller med glimt i øyet hvordan publikum gjerne henvender seg på leting etter en fjern slektning, og til sin overraskelse innimellom ikke bare finner opplysninger om dem, men kanskje også ting deres forfedre selv har skrevet.

Dette er gjerne desto mer uventet som mange kanskje på forhånd ikke engang visste om Universitetsbiblioteket. Biblioteket har riktignok sine internett-sider, men utbyggingen av disse sider vil nok ta en stund ennå.

– De er i sin spede begynnelse, men før vi hadde dem, ble praktisk talt intet gjort for å gjøre dette materialet kjent, forklarer Espelid.


Christies hobby

Espelid opplyser at dokumentdelen av samlingene er noe av det eldste Universitetsbiblioteket har. Grunnleggeren av Bergen museum, stortingspresident Wilhelm Koren Christie, ivret for å oppspore gamle dokument og sikre dem for museet. En vesentlig hjelp hadde Christie i biskop Neumann som oppfordret alle sine prester og kapellaner til å få tak i det som fantes av gamle brev og sende dem inn. De to initiativtakerne gikk heller ikke av veien for å tilby penger for dokumentene.

– Mesteparten av diplomene stammer fra deres tid. I dag foregår der for eksempel lite oppsøkende virksomhet med henblikk på å få tak i arkiver, ved opphør av firma. Vi har ikke kapasitet til slikt, sier Espelid.

– Det vi får inn nå for tiden, er stort sett gaver. Mye stammer fra dødsbo, men ofte har arvingene det travelt, og dermed forsvinner også mye som ellers burde vært bevart. Folk undervurderer ofte verdien av slikt gammelt materiale.

– I tillegg kommer det at enkelte gjerne er engstelige for at det de måtte ha, gjerne skal forsvinne inn i andre samlinger, men der råder proveniensprinsippet: Alle arkiver skal holdes samlet, slik disse i sin tid ble dannet av arkivskaperen. På den måten er jo vårt tilbud at man gjennom å skjenke det til oss i så fall vil bli udødeliggjort.


Laugsprotokoller og manuskripter

Et viktig område som der er god dekning på er håndverksforhold under laugstiden. Laugene ble opphevet i 1869, men laugsarkivet ble reddet fra fortapelsen og innlemmet i biblioteket her.

Den eldste protokollen er gullsmedlaugets protokoll som går helt tilbake til 1568. Hele laugsarkivet består av 130 protokoller og 36 pakker dokumenter. Dette gir et veldig rikt kildemateriale til Bergens sosiale og økonomiske historie.

Etter Christie selv, har Universitetsbiblioteket bl.a. hans dagbøker fra Riksforsamlingen på Eidsvold og hans antikvariske notater fra reiser i Bergen Stift. Dette er mangeartet og kan ofte være skrevet på karduspapir – et simpelt blålig papir – eller på store folioark.

En annen fremtredende person fra Eidsvoldsforsamlingen, «grunnlovens far» Christian Magnus Falsen, var også i Bergen Stift (som stiftamtmann) i årene etter Eidsvoldsforsamlingen og har etterlatt seg mange utkast til historiske og rettshistoriske arbeider.

Fra kunstens område, har Universitetsbiblioteket J. C. Dahls tegninger og studier av norske bygninger. De er i et kolossalt format. Blant annet omfatter disse de norske stavkirkene og hans forslag til restaurering av Håkonshallen.

I de rikholdige hyllene står blant mye annet også manuskript av overlege J. C. Danielssen, Fridtjof Nansen, Jørgen Brunchorst og flere andre kjente menn fra naturvitenskapene.

Knut Espelid fremhever som særskilt interessant den store brevsamlingen mellom brødrene August og Wollert Konow fra tidlig på 1800-tallet. Dette er en samling på hele 500 brev, og er et god eksempel på hvor opplysende manuskriptsamlingen kan være for vår handelshistorie. Espelid kan fortelle at de to brødrene også brevvekslet med Christian Fredrik.


Flerfoldige bruksområder

I sin tid var diplomene svært verdifulle gårdsdokumenter. Gjennom disse gamle brevene kunne bonden påvise eiendomsrettigheter, retten til vassdrag og retten til oppførelse av møller i bestemte vassdrag osv. Opplysninger som på mange måter kunne komme til nytte.

I dag er det mest slektsgranskere, lokalhistorikere og bygdebokskrivere som benytter seg av muligheten til å gå gjennom diplomene og manuskriptsamlingen.

– De fleste kommer utenfra, men vi har også besøk av en del historikere som vil forske i materialet. I tillegg kan jeg nevne at presten Olaf Olafsens opptegnelser om Hardangervidden har vært benyttet av flere offentlige kommisjoner, sier Espelid.

Universitetsbiblioteket har flere hundre skrivehefter etter denne skriveglade prest som utgjør en veldig bygdehistorie fra Hardanger, Voss og Romsdal. Men Olafsen var langtfra den eneste prest som «gikk utover sin lest»: Sogneprest Ivar Anker Helzen har skildret Ranas folkeliv, historie, fauna og flora inngående, og disse er rikholdig illustrert med flotte tegninger.

– Vi er tilgjengelig for alle, og det er mulig for publikum å se gjennom originalmateriale. Det hele er basert på tillit, og dokumentene kan leses på lesesalen under oppsyn, sier Espelid. Kopier kan man også få, etter behov.

Espelid understreker at man bør ha en viss sporsans og tålmodighet om man ønsker å finne opplysninger i arkivet. Ofte «risikerer» man på forespørsel etter materiale å få utlevert store pakker med dokumenter.

– Brukerne må være klar over at man kan lete gjennom en hel pakke og bruke en hel dag på det – uten å finne noe, sier Espelid.

På Høyden krever at du bekreft e-postadressen din før du kan poste innlegg. Les også våre debattregler

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Abonner på På Høyden nyhetsbrev feed